supreme

su'pri:m

adjective

1) (the highest, greatest, or most powerful: the supreme ruler.) høyest, mektigste

2) (the greatest possible: an act of supreme courage.) enestående, uforliknelig

•

- supremely

- supremacy
- the Supreme Court

I

subst. \/suːˈpriːm\/, amer. også: \/səˈpriːm\/ eller suprême (matlaging)

1) fløtesaus

2) matrett i fløtesaus (særlig kylling)

II

adj. \/suːˈpriːm\/, amer. også: \/səˈpriːm\/

1) høyest, over-

• the Supreme Court said no

Høyesterett sa nei

2) suveren, enerådende, overlegen

• she's supreme when it comes to organizing

hun er overlegen når det gjelder organisering

3) enestående, uten sammenligning, uforlignelig

• she was a supreme actress

hun var en uforlignelig skuespillerinne

4) størst (mulig), enorm, rendyrket

• they showed supreme courage

de utviste enorm tapperhet

• this is evidence of supreme contempt

dette er bevis på rendyrket forakt

5) sist, kritisk, avgjørende

• he spoke at the supreme moment

han snakket i det avgjørende øyeblikket

make the supreme sacrifice ofre livet

• the seargeant made the supreme sacrifice

sersjanten ofret livet

reign\/rule supreme være enerådende, være suveren, dominere, herske

• she reigns supreme

hun er enerådende

supreme command (militærvesen) overkommando, høyeste militære ledelse

the supreme folly toppen av dårskap

the supreme good det høyeste gode

• pleasure is the supreme good

nytelse er det høyeste gode